Allerede tidlig i tenårene ble øynene mine åpnet for fotografi. Naturbilder var det som først pirret nyskjerrigheten, men ble raskt byttet ut - jeg var for nyskjerrig - skaperlysten og dagdrømmene fikk for liten plass. Og som den tenåringen jeg var, ble det mer enn bare en hobby - det ble min måte å takle motgang på.

Og det er ingen hemmelighet at tenårene ikke var den enkleste tiden for meg. Jeg fant aldri min plass, og følte på en ensomhet og tristhet jeg ikke forstod meg på. På utsiden var det stille og usynlig, men på innsiden var det full krig. En kamp om å holde tårene på innsiden - der hvor jeg hadde dem for meg selv.

Jeg er sjeleglad for at jeg fikk rom for å utforske den nye lidenskapen min, og bruke time etter time foran dataskjermen. Det var der jeg fant mye av min trøst. Jeg hadde funnet en måte å uttrykke meg på. Som tenåring er det ikke enkelt å sette ord på ting. Du vet ikke hvorfor du har vondt - du bare har det. Du er ikke en ekspert i livet ditt, for du har ikke erfaring nok enda. Du vet ikke at det kommer til å gå over, for det føles som en mørklagt tunell uten åpning.

I bildene mine kunne jeg skape ting som ikke var mulig i livet, og gjøre realitet av små fiksjoner og drømmer. Det ble min utvei for å prate, vise og føle. Jeg visste det kanskje ikke der og da - at det var det jeg gjorde. Jeg skapte bare det hjertet mitt sa.

Når jeg ser tilbake på bildene, husker jeg en tid som nå er visket over. Mye ligger langt inne, men det gjør godt å se tilbake på det med den erfaringen jeg har nå. Godt å vite at det går over - tunellen har en åpning. Jeg var bare ikke i stand til å lete godt nok etter den.

Dette er en av de mange skjønnhetene i mørket. Sårbarheten, nakenheten og rå ærlighet. Bilder snakker for seg selv. La bildene ta deg med på reisen DU ser.